Kristine prøver forgjeves å puste varme inn i de røde hendene sine. Selv om det er midt i april, blåser det kaldt ned fra Vola denne morgenen. Snøen ligger fortsatt tung og skittengrå over Aasengårdens jorder. Hun går med raske, små skritt mot den store betongbygningen i Fargarveta. Hun har ingen tid å miste. Fabrikksjefen er ikke sen om å gi uttrykk for misnøye når en ansatt prøver å smette seg ubemerket inn døra noen minutter over sju. Fem på sju er Kristine inne i fabrikkens utsalg. Med et sukk av lettelse ser hun fram til en ny arbeidsdag. Det har ikke alltid vært slik. I 1946, for ti år siden, var Kristine tjue år ung. Dette året ble hun en av de mange i arbeidsstokken hos Brødrene Krogs Uldvarefabrik. Som alle nyansatte kvinner på fabrikken måtte hun i den første tida arbeide som nupperske. Hele den lange arbeidsdagen, seks dager i uka, strøk hun med følsom håndflate over den harde og grove råveven. Hun synes hun fortsatt kan kjenne den rødflammete sårheten i hendene.
En varm forsommerdag, rett etter at hun ble ansatt hos brødrene Krog, virvlet Kristines tanker allerede rundt i lørdags-dansen i Sangerhuset. Brått brøt stormende fottrinn dagdrømmen.
– Hvis du én gang til lar være å fjerne én eneste liten nupp, blir du ikke gammel her på fabrikken!
Ole Christofer Krogs øyne lynte. Den tidligere fabrikksjefen la tyngde i hvert eneste ord, uten å heve stemmen.
– Én nupp kan rive i stykker hele veven; det vet du da! Mer sa han ikke. Han behøvde ikke si mer heller. På vei ut fabrikkdøra den dagen tenkte Kristine skjelvende:
– Her blir jeg ikke lenge!
Så feil kan man altså ta, tenker hun mens hun henger ullkåpa si på plass. De første kundene står allerede utålmodige foran disken, med topplua på snei. Etterkrigstida har vært preget av optimisme og framgang, og det er bra med penger blant folk. Tidligere var garn den mest populære varen; nå er soveposer stoppet med reinsdyrhår og ulltepper bestselgerne. Snart damper det i utsalget, tettpakket av morgenurvne rørosinger. Kristine liker den hektiske og varierte arbeidsdagen i utsalget. Lønna er det heller ikke noe å si på, sammenliknet med begynnerlønna hun fikk i 1946. Men den gang, i sin aller første «ordentlige jobb», var 25 kroner i uka en anstendig lønn, syntes hun. Ullvarefabrikken overlevde da mange andre måtte bukke under i de harde trettiåra og de tunge krigsåra som fulgte. Mot slutten av trettitallet hadde fabrikken rundt tretti ansatte. Med egen produksjon og engros-salg av egne og andres varer, klarte bedriften seg godt. Og da trettiåra gikk mot slutten, ble det klart at lokalene måtte utvides. I 1914, da fabrikken var flunkende ny, syntes rørosingene Brødrene Krogs Uldvarefabrik var storveies. I lokalavisa «Fjeld-Ljom» skrev man at bedriften var et «storstilet foretagende», og «i sit slags enestaaende her nordenfjelds». De to brødrene som startet fabrikken, Aksel Magnus og Ole Christofer, var også enestående på sitt vis. Ikke mange andre rørosgutter dro til Danmark, Tyskland og Sverige for å utdanne seg. For rørossamfunnet ble det en lykke at de kom tilbake for å videreføre familiebedriften.
– De har det i blodet, skjønner du, brukte Kristines far å si. – Mor deres var rettelig foretaksom, og det samme var bestefaren.
Faren til Kristine var en av dem som fikk arbeid hos brødrene Krog i 1914. Da Kristine var liten, ba hun ham igjen og igjen om å fortelle om den sydende dampkjelen i kjelleren, suset fra i spinneriet, de taktfaste lydene fra det store veveriet og de travle menneskene som løp mellom arbeidsoppgavene. Når klokka blir ni, er det frokostpause. Kristine og de andre som ikke bor langt unna, går hjem til frokost. De som har for lang vei hjem, spiser i fabrikken. Kristine har mange ganger undret seg over at de klarer å få i seg en eneste bit, der de sitter med brødskiva og kaffen ved siden av maskinen de arbeider på, midt i støyen fra elektromotoren som driver maskinparken.
