– Ja, du holder det gående du, Kristine?
Klokka er så vidt passert 17, og Aksel Magnus og Ole Christofer Krog kommer innom utsalget etter sin daglige rundtur i fabrikken. Selv om de to ikke har lederansvar for bedriften lenger, trekker de fortsatt i mange tråder og følger med i alle bedriftens aktiviteter. Brødrene er allsidige, kunnskapsrike og engasjerte; de får ting gjort og nyter stor respekt. Kristine har ikke glemt hvor skarpt Ole Christofers ord sved da hun skulle få prøve seg i engroslageret.
– Jeg har ikke mye tro på at du, som ikke har noen utdannelse, vil klare dette, brummet han da.
Men hun beviste fort at han tok feil. De siste fem åra har Kristine attpåtil servert i omtrent alle selskap i den store Krog-familien. Slike begivenheter feires på Ryen, den flotte gårdseiendommen som foreldrene til Ole Christofer og Aksel Magnus kjøpte.
– Jeg regner med at du blir å se med serveringsfatet i kveld òg? spør Ole Christofer.
– Ja, meg slipper du ikke unna, ler Kristine.
Kristine tenker på at det er mange ting en kunne ønske seg annerledes i livet, der hun står bak disken og ser de to dresskledde ryggene i døra. Hun vet at hun knapt rekker mer enn å gi de tre ungene og mannen en klem hjemme på Flanderborg før hun må ta sykkelen fatt mot Ryen, på veien ut mot Femunden. Likevel må hun innrømme at hun gleder seg til de hektiske timene der ute. Og i morgen er det lørdag. Været har klarnet opp utover dagen, så det er håp for en skitur etter at lørdagsøkta er ferdig.
– Livet blir hva vi gjør det til, tenker hun på vei over brua til Flanderborg for siste gang denne
dagen.
– Om ei stilling på ullvarefabrikken ikke var det jeg drømte om som ungjente, gir det brød og smør på bordet og en ekstra slump i bankboka. Vi får bare håpe at brødrene Krog finner det lønnsomt å drive bedriften lenge, lenge ennå ...
