Frokosthalvtimen går fort, og idet Kristine igjen er på plass bak disken, stikker selgeren Per innom. Hver uke er han på salgstokt i Trøndelag og på Østlandet, sammen med en av Krog-brødrene. Flere av de store butikkeierne i Trondheim er faste kunder.
– Vet du hva som skjedde i går, Kristine? huier han.
– Du har vel gjort noen sprell igjen du, smiler Kristine som sorterer tweed.
– En av butikksjefene i byen var forsyne meg i ferd med å sparke meg ut!
– Glemte du at du var i Trondheim, og ikke på Røros, nå igjen, da?
– Huff, disse bykarene, ler Per, – de tror at vi fra landet går på hva som helst, vet du. Han sa igjen og igjen at de måtte få «rabatter, rabatter, rabatter». Til slutt klarte jeg ikke å holde meg og sa: «Hvis dette firmaet er så nødstilt at rabatter er det eneste som kan berge dere, så vil jeg tro du er klar over at det sikkert fi nnes et sosialvesen her i byen også.»
– Og?
– Han ble helt stille. Lenge. Ole Christofer så på meg som om jeg skulle være gal. Men så brøt butikksjefen ut i latter. Han har visst humor, karen.
– Ble det noen handel, da?
– Ja. Storhandel.
Brødrene Krogs Uldvarefabrik er vel ansett og kjent for sine gode varer. Men konkurransen fra andre norske bedrifter, som Dale og Devold, begynner for alvor å merkes nå. Og det som i 1914 ifølge Fjeld-Ljom var «de mest moderne maskiner», tilfredsstiller slett ikke nåtidas krav. Det er litt av et ansvar som hviler på skuldrene til Finn Ola og Helge Arne, Aksel Magnus’ to sønner. De har utdannet seg i Tyskland og England for å forberede seg til å ta over familiens livsverk.
Mange av dem som arbeider inne i fabrikken, skulle gjerne vært i hennes sted bak disken i utsalget, vet Kristine. Det kan hun godt forstå. I veveriet og spinneriet lukter det stramt av olje og ull. Fra maskinene i veveriet durer det høyt og ustanselig, men verneutstyr er det ingen som bruker. Kjølig er det også, der oppe i andreetasjen. På kalde vinterdager, som det er så mange av her på Røros, hender det at oljen i vevstolene blir kald. Da er det ingen nytte i å forsøke å veve, og arbeiderne går blåfrosne hjem, uten lønn for den dagen. Etter akkordbetalinga ble innført, må de inne på fabrikken sannelig stå på. En sjelden gang rammer også ulykken. Noen sekunders uoppmerksomhet kan fort koste deg et fingerledd.
De ansatte vet likevel å sette pris på en stabil arbeidsplass, etter flere tiår med høy arbeidsledighet. Og selv om brødrene Krog krever full innsats og terper på at ingen tid skal gå til spille, har de omsorg for arbeids-takerne sine. Ulikt mange andre arbeidsgivere har de heller ikke noe imot at de ansatte organiserer seg.
– Men ingen skal fortelle meg at det å være fabrikkarbeider er noe latmannsliv, nei, brukte faren til Kristine å si.
Brødrene Krogs Uldvarefabrik har mange kvinnfolk i arbeidsstokken. Og der hvor kvinner samles, er avindsjuke og sjalusi en fast ledsager. Det er i hvert fall Kristines erfaring etter åra inne i fabrikken. Det snakkes ofte om hvem som «lurte bakom nåva» med Ola, Hans eller Nils på den siste lørdagsdansen, om ungjenter som – kanskje – «venter smått» og om hvilke på fabrikken som har et godt øye til han pene som jobber ved vevstolen. Av og til kan det være så ille at en kar og et kvinnfolk ikke kan sitte ved siden av hverandre i en pause uten at det oppstår rykter.
Etter tida som nupperske arbeidet Kristine med å sy soveposer om sommeren og sto i utsalget om vinteren. Soveposene med reinsdyrhår ble en salgssuksess for Brødrene Krogs Uldvarefabrik, og ledelsen innførte soveposesying på skift. Kristine husker ennå hvor forbitret hun kunne bli da hun så pyntede, smilende og skravlende venninner på vei til ettermiddagskaffe på konditoriet, mens hun selv gikk den tunge veien til kveldsskiftet.
Utover dagen går handelen fortsatt livlig. Bønder fra Galåen, Brekken og Os kommer for å selge ull, som Kristine deretter grovsorterer i vårull, høstull eller raggull. Da klokka nærmer seg to, hører hun at stemmene inne i fabrikken blir mer og mer gladlynte, og det skramler i kaffekanner og matesker. En times middagspause venter.
